Velkommen til Gamle Bergen Museum! Her får du en liten guide til rundturen på Gamle Bergen med oversikt og en kort historikk om de ulike husene.
Start med å gå rett frem gjennom parken til du kommer til butikken. Her er det åpen butikk i museets åpningstid og her får du kjøpt inngangsbilletter.
Den kanskje aller mest interessante delen av Elsesro- anlegget er parken, som er et innholdsrikt og velbevart eksempel på en park i romantisk stil, også kalt engelsk hage/park. Dette er en parktype som ble utviklet i England rundt midten av 1700-tallet.
Den er et uttrykk for 1700-tallets tendens mot å fremheve og dyrke ikke bare menneskets fornuftige side, men også følelsene. Derfor skal den engelske parken appellere til sansene og følelsene ved å utsette oss for varierte omgivelser som kan sette oss i stadig nye stemninger. Samtidig gjenspeiler den en “tilbake til naturen”-holdning som særlig filosofen Rousseau var talsmann for: sivilisasjonen har fordervet oss, og kun ved igjen å nærme oss det enkle og naturlige kan vi skape et godt liv. Den engelske parken er derfor utformet mest mulig “naturlig” i motsetning til barokkparkens snorrette alleer og formklippede trær.
På veien gjennom den engelske parken ser du først Tårnbygningen og Frydenlund på høyre side:
Kjøpmann Lorentz Holtermann kjøpte i 1797 en plass i Sandviken, omtrent en times rotur fra bysentrum, og kalte stedet “Frydenlund”. Han lot umiddelbart bygge et nytt hovedhus som skulle bli sommerboligen til seg og sin familie. Det sto ferdig i 1799, som også står malt over hoveddøren, mens det gamle hovedhuset ble stående som bolig for pakteren og tjenestefolket.
Ved innflyttingen i det nye huset var Holtermann 30 år, men hadde allerede rukket å gjøre seg bemerket i forretningslivet og i byens sosiale liv. Hans husstand bestod av foruten ham selv, hans kone Anna Margaretha og fem små barn, husholderske og fire tjenestejenter, dreng og tre handelsbetjenter. Selv om i alle fall handelsbetjentene bodde fast i byen, og selv om tjenestefolkene som nevnt kunne bo i det gamle hovedhuset, så var det utvilsomt folksomt idet nye sommerhuset. Etter hvert fikk familien også ti barn til, men flere av dem døde som små.
Etter at Holtermann solgte stedet i 1832, skiftet det eiere flere ganger inntil kjøpmann Gerhard Stoltz kjøpte det i 1870. Han ogfamilien var de første som brukte huset hele året. Det var ombygget flere ganger tidligere, men fikk nå en større ombygging med bl.a.flere ovner. Familien Stoltz hadde huset helt til det måtte rives på grunn av annen boligutbygging etter siste krig. Da fikk museet det som gave, og flyttet det hit ut i 1949-51. Åpningen var den 7. juni 1951. Ved gjenreisningen har museet forsøkt å føre huset tilbake til slik det må ha vært da det var nytt, bare med noen småtilføyelser som kom i Holtermanns tid.
På venstre side av veien kommer du først til fjøset, deretter vognremissen og Stallbygningen. Løen ble oppført mellom 1808 og 1822 som en del av lyststedet Elsesro. Vognhuset og Stallen kom senere.
Start turen i Gamle Bergen med å kjøpe billetter i den koselige butikken. Her får du også kjøpt is, brus, souvenirer m.m.
Det hvite huset i bakken er Skipperens hus. Huset ble bygget i 1758 av John Ellertsen, to år etter den store Nordnesbrannen. I perioden 1797- 1807 ble huset bygget om slik at det ble en leilighet i hver etasje og taksten steg fra 600 riksdaler til 800 riksdaler.
Til den tids empiremote hørte også den hvite husfargen. Men hvitt var forholdsvis dyrt, så det var vanlig at man gjorde som på Skipperhuset: kun fasaden er hvit, mens baksiden har en billigere rødfarge. Bak huset er det en liten gårdsplass, noe som hørte til de aller fleste hus. Siden skipperhusets gårdsplass er svært trang ble det her kun plass til det aller mest nødvendige, nemlig do og vedboder.
Huset presenterer i dag tidsbilder fra 1850- og -60- årene.
I det ene rommet i første etasje som vender ut mot gaten, har museet stilt ut originale interiører fra J.E.Kindts«Parfumeri & Drougerihandel», i Strandgaten (etablert i 1872), og det eneste parfymeriet som overlevde brannen i 1916. De flesteparfymehandlere var farmasøyter, og det er fra gammel tid en sammenheng mellom fremstilling og salg av medisin, krydderi, rengjøringsmidler og kosmetikk. Handel med sterkere medisiner var forbehold apotekene på 1800-tallet.
Bakermester Ditlef Martens reiste den eldste delen av denne bygningen i 1728. Sammen med bakeribygningen på baksiden utgjorde den en hel bakergård, som lå like ved Mariakirken. Den ble drevet som bakergård helt frem til den store eksplosjonsulykken i april 1944. Da ble den sterkt skadet og donert til Gamle Bergen, som gjenreiste den som sin første bygning i 1947.
Bakeryrket var privilegert fra 1744, og antall bakergårder var begrenset til 25. Bakeryrket ble derfor det håndverksyrke med høyestinntekt og høyest sosial status. Ikke bare forsynte de byens befolkning med bakervarer, men også et stort omland og store deler av Nord-Norge. Men like utenfor bygrensen fantes andre bakere, som presset det priviligerte lauget, og som til slutt fikk det oppløst i 1894, som det siste i Bergen.
Bakergården vises slik den var omkring 1840, da bakermester Nikolai Martens eide den. Familien hans har eid 11 av byensbakergårder. Både Nicolais oldefar, farfar, far, bror, sønn, sønnesønn og sønnesønns sønn var baker- mestre i Bergen. Selv fikk han12 barn i denne bakergård med sin kone Anna Pauline Broch.
På museet er dette huset helt inneklemt mellom andre hus, nøyaktig slik det var plassert ved Mariakirken (adr. Kroken 8). Der inngikk det som en del av en større eiendom med flere hus. Vårt hus lå ut mot gaten.
Med bakgrunn i vurderinger av innvendige konstruk- sjoner og dekorasjoner kan det tyde på at huset er fra første halvpart av 1700-tallet. Det ble brukt som bolighus helt fram til museet fikk huset i 1944, etter at det hadde blitt skadet under eksplosjonsulykken på Vågen. Først på midten av 1970-tallet var huset montert og tilgjengelig for museets gjester. Bare ett rom i første etasje er innredet for publikum og dette er en barbersalong, typisk for begynnelsen av 1900-tallet, selv om det aldri har vært en slik i dette huset.
Åpent hus med levende museum i 1886 i museets åpningstid.
Kjøpmannens hus sto opprinnelig i Strandgaten 136 like utenfor Nykirken. Bak hovedhuset lå en liten gårdsplass med steinkjeller oget to-etasjes bryggerhus. Videre hørte en sjøbod ved Vågen til eiendommen. Strandgaten var utover 1800-tallet en av de fornemste boligstrøk i Bergen. Deler av Strandgaten brant en rekke ganger og vårt hus ble reist etter en brann i 1756. Det var opprinnelig en enebolig med en gatefasade som stort sett er uendret fram til i dag. Omkring år 1800 ble huset ombygd og fikk en leilighet i hveretasje. Senere kom det også en på loftet. Befolkningsvekst og bolignød førte til at de tre leilighetene mot slutten av 1800-ble delt i to. Det var altså totalt seks leiligheter i huset da museet overtok det. Det var bare hovedhuset som fikk plass på museet etter at det ble sterkt skadet under eksplosjonen på Bergen våg i 1944. Huset sto ferdig gjenreist her ute sommeren 1952.
Museet har valgt å la huset representere den bergenske kjøpmannsstand og har derfor innredet det til året 1886. Vår familie Hellander en nokså typisk kjøpmannsfamilie for sin tid.
Åpent hus med levende museum i 1926 i museets åpningstid.
Huset lå i Sandviksveien 85, ca. 2 km sør for museet. Huset var bolig for repslagere og tett inn mot husets bakside lå reperbanen. Det ble oppført i 1805 for repslagermester Christian Ellertsen.
Huset rommer:
Navnet kommer av at det var her man kunne finne «varer fra koloniene». Butikkene dukket opp på 1870-tallet, men det er først på 1900-tallet at denne butikktypen blir dominerende innenfor dagligvarehandelen i byene. Kolonialhandelen befant seg på bakkeplan, der lyset kunne falle inn gjennom de store vinduene som ble vanlig fra slutten av 1800-tallet. Kolonialen kunne tilby mengder av nye standardiserte vareslag, og disken skilte mellom selger og kjøper. Hyllene på bakveggen var utstillingssted for alle de nye merkevarene som ble lansert i løpet av 1900-tallets første del. Varene kom fra fabrikker, hadde rikt dekorerte etiketter og forpakninger, og ikke minst spennende navn som bygde opp en aura av eksklusivitet. Noen skiltet med premier fra utstillinger, andre på det eksotiske, mens andre igjen satset på modernitet, på varens opprinnelse i moderne vitenskap og teknologi. På veggene rundt om i lokalet ble gjerne varenavnene gjentatt på forseggjorte reklameskilt i blank emalje.
I de nye bydelene dukket det gjerne opp en ny kolonial for hvert annet kvartal. Selv om den typiske kolonialhandelen hadde et snev av den store verden over seg, er den mest av alt noe svært lokalt. De fleste var små, drevet uten noen særlig grunnkapital. Dettevar en tid da lite ble lagret i hjemmene, husholdningsvarer ble hentet hjem i små kvanta, kanskje hver dag. Kolonialen kunne slik nærmest sees som et «lager» for noen omkringliggende kvartaler.
I dag møter du vår kolonialhandler Skauge, hans nevø eller frue når du går inn døren til hans butikk «i 1926».
Her kan vi se hvordan hårmoter og personlig pleie henger sammen med klesmoter, stilutvikling i hjemmene og ikke minst synet på hygiene. Museet vil med dette rommet vise hvordan dette ble uttrykt i praksis. De to søstrene Knudsen overtok i 1929 en eldre salong i Vestre Torvgate, og åpnet der sitt “Skjønhedsinstitut, massage & fotpleie”. Selv om noen av apparatene er kommet til siden er instituttet svært typisk for 1920- og 30-årene. Typisk er det også at år 1900 var det 20 herresalonger i Bergen og ingen damesalonger. I 1920 var det ca. 50 herresalonger og ca. 25 damesalonger, og i 1940 var det ca. 80 herresalonger og ca. 100 damesalonger.
Barn har alltid hatt sin lek som et speilbilde av de voksnes verden. Dette vises her i to avdelinger: En monterutstilling med forskjellige leker tematisk montert, og et rekonstruert barneværelse.
De sosiale forskjellene gjaldt selvsagt også barn – det var de velstående som fikk kjøpeleker, andre måtte klare seg med hjemmelagete, som ofte ble kastet når de var utslitt. Derfor viser monterutstillingen en klar overvekt av lekene til “bedremanns pikebarn”, som dukker i en rekke varianter, dukkehus og dukkeservice, papirdukker og glansbilder. Legg merke til at dukkene først fra forrige århundreskiftet begynte å ligne små barn. Før det hadde de vært små voksne. Vi finner også tilsvarende gutteleker, som tinnsoldater, modeller av båter, sjøboder og andre yrkesbygg. En del av de optiske lekene kommer i sist nevnte kategori, men ble likevel brukt av begge kjønn. Det samme gjaldt spillene som ofte var familieunderholdning. Også de andre lekene fikk man nok i stor utstrekning bare leke med under voksen deltagelse.
Dette bolighuset er museets minste, og er bygget mellom 1756 og 1766. Bygningen representerer både en vanlig hustype og en trangboddhet som var vanlig i Bergen på slutten av 1800-tallet. Museet har valgt å la huset representere en av de mange sjømannsfamiliene i byen; her ved familien Andersen bestående av far, mor og fire barn. Far er matros. Det er innredet til året 1886 som en kontrast til kjøpmannens velstående hjem fra samme år. Skipskisten til venstre i stuen ville sjømannen hatt med seg om hanvar til sjøs. Amerikaklokken er typiske innslag i det sene 1800-tallets sjømannshjem. På bordet står en éntråds symaskin, trolig fra 1870-årene. Mange kvinner i en voksende arbeiderklasse drev som syersker, eller de hadde annet arbeid ved siden av travle husmoroppgaver. Nattestid kunne en stue som dette ominnredes til soverom for flere. Om bordet flyttes bort til vinduet, kan sofaen trekkes ut til dobbeltseng. En kommodeskuff kan brukes som seng for et lite barn. Om en pute fra sofaen legges på kisten eller gulvet, kan den brukes som soveplass for et større.
Huset ble oppført etter brannen i 1756 i Strandgaten 138, like utenfor Nykirken. Huset var opprinnelig brukt som bolig og var nabo til Kjøpmannens hus. På begynnelsen av 1800-tallet ble huset ombygget og mot slutten av århundret ble fasaden modernisert med nytt panel og listverk i sveitserstil. I 1961 overtok museet bygningen. Huset rommer i dag en tannleges hjem og kontor fra 1885-1900 og et mer moderne tannlegekontor fra 1920-tallet. I første etasje er det et legekontor fra rundt 1910 og en paraplyforretning slik den kan ha sett ut ca. 1900.
Sølvsmedverkstedet ligger i Tannlegens hus og er åpent på spesielle dager. Her kan du se på når smeden jobber, og det selges også sølvsmykker som er laget her i verkstedet.
Iscenesatt hus, levende museum i 1826.
Huset lå opprinnelig langs en av hovedveiene inn til sentrum, et stykke innenfor Stadsporten på vei mot Domkirken. Det ble oppført i 1790-årene for tollprokurør og politiaktor Carsten Lydkien og har stort sett beholdt sitt eksteriør uendret. I tillegg tilhovedhuset lå det en vaskebod, en vedbod og et par «priveter» (utedoer) rundt en firkantet gårdsplass på baksiden. I 1809 ble huset solgt til kammerråd og stiftamtsskriver Nicolay Lambrechts. Han beholdt det til 1828 og etter ham eide en rekke andre høyere embetsmenn huset gjennom 1800-tallet. Eiendommen ble benyttet som enebolig frem til 1914. Da ble det foretatt en større innvendig ombygging. Bygningen ble gitt museet i 1961, og sto ferdig innredet i 1969. Stiftamtsskriveren hadde det primære ansvar for stiftets (bispedømmets) offentlige økonomi. Bygget ble fredet på sin opprinnelige plass i 1927. Museet har valgt å bruke embetsmannsmiljøet og særlig stiftamtsskriver Lambrechts tid, som grunnlag for rekonstruksjonen lagt til 1826. Her får du nå kjennskap til stiftamtsskriver Regens og hans familie.
Dette huset lå på hjørnet av Sliberget og Nordnesgaten må være bygget like etter bybrannen i 1756. Arken er påbygget omkring 1775. Selv om huset er relativt lite, er det elegant utstyrt med rokokkodører og listverk. Da bygningen ble revet og flyttet til Gamle Bergen, fant man også rester av fine sjablondekorasjoner og Louis seize-tapet.
Museet har innredet huset som en tenkt glassmakerbolig fra tidlig 1900-tall. Stuen er innredet i nyrokokko. Dette miljøet har mange likhetstrekk med det mer høyborgerlige hjemmet fra noen tiår tidligere, med myke
polstrete møbler og rikelig med tekstiler, puter, planter, nips og fotografier. Masseproduksjonen bidro til å spre gjenstander og den tett møblerte stilen til stadig større samfunnslag, samtidig som den bidro til en sosial degradering av dem.
Huset lå ytterst på Nordnes, i en forlengelse av Strandgaten, som like etter andre verdenskrig het Nordnesgaten. Huset må værebygget før 1778, da det er omtalt i en branntakst. Det ble bygget som enebolig og de første eierne var kjøpmenn. På slutten av 1800-tallet økte boligtettheten i sentrum drastisk, og velstående familier begynte å flytte ut av de sentrale strøk av byen. Nordnesgaten 23ble omgjort til tre leiligheter og flere enkelthybler, slik at huset på det meste rommet opp til 14 beboere. Huset ble sterkt skadetunder en eksplosjon i Vågen i 1944. Som del av en saneringsplan etter krigen, ble det revet i 1963.
Allerede året etter ble det imidlertid gjenoppført på museet. Siden museet hadde en rekke boliginteriører fra før av, og det var sterke ønsker fra en rekke tradisjonelle håndverkerlaug om å være representert, ble huset innredet til forskjellige håndverksaktiviteter, derav navnet Håndverkerhuset.
Da Solheimsviken Indremisjonsforening ble opprettet 3. mars 1874, fikk foreningen behov for et eget bedehus. I 1879 startet innsamlingen av penger. Bedehuset ble bygget på dugnad under byggmester Ole Totlands ledelse og tatt i bruk 22. mai 1881. I forbindelse med at Bergen kommune rehabiliterte Solheimsviken bydel på
1970-tallet ble bedehuset ekspropriert. Våren 1977 ble Gamle Bergen Museum tilbudt bygningen. Mellom mai og oktober 1977 ble rivingen fullført og materialene flyttet til museet på Elsesro. Da bedehuset ble gjenreist årene 1980-1983 ble det satt opp over en brannsikker kjeller med et stort arkivrom og nye publikumstoaletter. Ettersom museet bruker bygningen som forsamlingslokale er alle religiøse symboler fjernet. Bedehuset er også omdøpt til Torvsalen, etter beliggenheten ved museets torv. Bedehuset er den siste eldre bygningen som er blitt revet og gjenreist på Elsesro. Museets bruker lokalet ved større arrangementer, men det leies også ut til møter, foredrag eller for bevertning.
Fra slutten av 1700-tallet av ble det vanlig at velhavende borgere i Bergen bygde sine fritids- og sommerhus, såkalte lyststeder, utenfor byen. De overtok gjerne et gammelt gårdsbruk eller tilsvarende, bygget ofte nytt hovedhus men beholdt driftsbygningene. Krohnstedet er ett av disse lyststedene, flyttet til museumsområdet og åpnet for publikum i juni 1959. Stedet har fått navn etter sinførste eier, kjøpmann Hans Krohn, som tilhørte en av byens mest velstående familier. Han var født i 1742, og drev bl.a. som en av byens største skipsredere med import og salg av vin. Han var gift fire ganger, og fikk tilsammen 12 barn, hvorav bare halvparten vokste opp. Han hadde sin bolig og hovedeiendom på Klosteret i Bergen sentrum, men hadde også eiendommer på Bryggen og på Flatøy i Nordhordland. I 1785 kjøpte han det gamle gjestgiveriet Jægerplassen i Sandviken, rev hovedhuset og bygget i stedet det vi ser her i dag. Det er noe mer usikkert hvor gammelt pakterhuset er, deler av det kan være eldre. Ved flyttingen til museet beholdt de to husene nøyaktig det opprinnelige forholdet til hverandre, med hagemur og gårdsplass mellom seg. I tillegg må vi tenke oss uthus, som dessverre var revet før museet fikk hånd om anlegget. Pakterboligen blir i dag utleid, og er derfor ikke tilgjengelig for publikum. Hovedhuset er derimot innredet på en helt typisk måte for sin bruk og sin tid, nemlig til fest. Vi vet til og med nøyaktig når festen var, mandag 20. juni 1808, bare få måneder før Hans Krohn døde. Vi kjenner til og med menyen og ser alle rettene satt frem på anretningsbordet langs kortveggen til venstre. Dette kalles “fransk servering”. Hvorvidt den faktisk var i bruk vet vi ikke, men den gir oss en fin mulighet til å oppleve hvor overdådige slike festmåltider egentlig var.
Elsesro er et tidligere lyststed i bydelen Sandviken som ble fredet av riksantikvaren i 1927. Hovedbygningen, pakterboligen, hønsehuset og duekleiven inngår i dag i fredningen. Rundt 1785 ble midtbygningen på hovedbygningen Elsesro oppført. En tegning av Johan F. L. Dreier fra 1808-1814 viser at dette var en enetasjes bygning med saltak og midtark. Dette ble senere påbygd etter inspirasjon fra lyststedet Damsgård Hovedgård. Stedet er oppkalt etter Rasmus Rolfsen kone, Elsebe.
Huset lå opprinnelig i Sandviken, som nabo til det kvarter som i dag kalles «Rosesmuggrenden». Huset er bygget ca. 1760. Etter at obligatorisk konfirmasjon ble innført i 1736, kunne ingen oppnå vanlige borgerrettigheter uten å være konfirmert.
Den offentlige almueskolen ble derfor opprettet, men skolens kapasitet var for liten. For å kunne opprette flere klasser leide man ekstra rom ute i byen. Private aktører fikk starte «prøveskoler» med offentlig autorisasjon og tilskudd. I tillegg fantes mange private betalingsskoler av varierende kvalitet. «Skolehuset» vårt formidler ulike sider ved skolen på 17-18- og tidlig 1900-tall.
Før museet ble etablert lå lyststedet Elsesro her i landlig majestet, omkranset av parken med tilhørende bygninger: Pakterboligen med hønsehuset og duekleiven, Paviljongen, Tårnhuset, Lysthuset og Løen. Alle disse bygningene er oppført mellom 1808 og 1822. Vognhus og stall kom senere. I 1784 anla nemlig skipsbyggmester Rasmus Rolfsen et skipsverft og sommersted på området. Eiendommen fikk navnet Elsesro etter hans kone Elsebe. Hovedbygget ble senere påbygd av Rasmus Rolfsens sønn, Tønnes Rolfsen, etter inspirasjon fra lyststedet Damsgård som ligger rett over fjorden. Han anla også haugen med det kinesiske lysthuset, parken og dammene med små vannfall, som et romantisk engelsk hageanlegg.
I 1934 ble Stiftelsen Gamle Bergen Museum etablert og arbeidet med å realisere et bygningsmuseum tok til. Etter eksplosjonsulykken på Vågen i 1944 gikk dette arbeidet inn i en ny fase. En storstilt rednings- og sikringsaksjon ble satt i gang. Etter utsprenging og planering av hovedgaten på Gamle Bergen Museum startet gjenreisningen av de første bygningene.
