Denne beskrivelsen gir deg en liten oversikt over hva de forskjellige husene er, og hva de har blitt brukt til. Velkommen inn til oss når vi har åpen så du får høre hele den spennende historien!
St. Jørgens Hospital ble grunnlagt på begynnelsen av 1400-tallet og har siden 1500-tallet vært drevet som en egen stiftelse. Institusjonen har i noen perioder vært definert som et leprahospital, andre ganger fungerte det som et alminnelig hospital som også tok imot andre syke og pleietrengende. De siste som ble innlagt her flyttet inn i 1896, men hospitalet var i kontinuerlig drift til de to siste beboerne døde i 1946.
St. Jørgens hospital er i dag et unikt kulturminne som består av ti små og store bygninger, alle gjenoppbygd etter 1702 da en omfattende bybrann la store deler av byen i aske. Hele anlegget ble fredet i 1927. De kulturhistoriske verdiene er særlig knyttet til den helhetlige arkitektoniske utformingen og til historien som hospitalsinstitusjon i drift på samme sted i mer enn 500 år.
Lepramuseet åpnet i 1970 og har siden da tematisert utviklingen innen forståelsen av sykdommen og det offentliges rolle med å bekjempe den, men museet har også en viktig oppgave i å ta vare på disse unike bygningene og formidle historien til alle de som har bodd på St. Jørgen. Gjennom å formidle alt dette ønsker vi å bidra til å sette forskning, tanker og holdninger inn i en historisk kontekst, samt å avmystifisere lepra og bidra til minsket stigma rundt denne og andre sykdommer i dag.
St. Jørgen kirke kalles også hospitalskirken. Som resten av bygningene som står her i dag er den gjenoppbygd etter den store bybrannen i 1702, og de første gudstjeneste i dette kirkebygget ble holdt i 1707. Opprinnelig ble nok kirken brukt kun for beboerne ved hospitalet, men fra 1749 til 1886 var den også sognekirke for Årstad sogn. Hospitalspresten fikk også ansvar for stadig flere institusjoner utover på slutten av 1700-tallet og 1800-tallet, både aldershjem, sykehus og fengsel. Samtidig som presten da var rundt på disse stiftelsene kom også noen av beboerne fra de nærliggende stiftelsene for å delta på gudstjenestene i St. Jørgen kirke.
Kirkebygget har gjennomgått mange forandringer både utvendig og innvendig med bl.a. kledning og maling av tømmerveggene, ny takform, nye vinduer, innsetting av piper og vedovner som senere ble fjernet igjen. På 1930-tallet ble det foretatt en større istandsetting av kirken, hvor man også var opptatt av å tilbakeføre kirkerommet innvendig til slik man mente det hadde vært på 1700-tallet.
Kirken og hovedbygningen var opprinnelig helt adskilte bygninger, men i 1862 ble de bygd sammen og man gjorde da om tre soverom i hovedbygningen til sakristi. Det ble da mulig å gå fra hovedbygningen, gjennom sakristiet og komme inn bak alteret i kirken. I dag er det nok mange som tror at dette var inngangen som beboerne brukte, men det var det altså ikke.
Etter at hospitalet ble lagt ned i 1946 var kirken fremdeles i regelmessig bruk i mange tiår. Den har blant annet vært brukt av en nynorskmenighet, døvemenighet, en engelsk og en svensk menighet, samt som erstatningskirke i forbindelse med restaurering av Nykirken og Domkirken. I dag er det ingen menigheter som brukes kirken fast, men den kan leies til gudstjenester, vielser eller konserter.
De fem små bodene som ligger mellom presteboligen og hovedporten ble bygget en gang etter 1740 og har hatt ulike bruksområder. I 1897 hadde de funksjon som forstanderkontor, snekkerverksted, lager og likhus.
Boligen som i dag kalles presteboligen har hatt ulike funksjoner og ulike navn, den har til ulike tider vært brukt som bolig både for prest, klokker og forstander. Etter brannen i 1702 ble det bygget et hus for klokkeren, som var en kirkelig tjenestemann som hadde bolig som en del av lønnen. Dette huset ble i 1776 erstattet av et nytt og større bygg, det samme som står her i dag. Fra 1891 var det forstanderen som hadde bolig her. Forstanderen hadde ansvar for driften av hospitalet, og skulle blant annet sørge for vedlikehold av bygningene og å føre regnskap.
Driftsbygningen vitner om en tid da hospitalet drev sitt eget gårdsbruk og er i dag en av få bevarte fjøsbygninger som ennå finnes i Bergen sentrum. I ene enden var det fjøs med høyloft og andre ende lager for brensel. Fjøset hadde plass til 8-9 kyr, og for fikk man fra de såkalte hospitalsengene som omkranset hospitalet på 3 sider. Senere forpaktet hospitalet engene bort og fikk da inntekter av høyet. I andre halvdel av 1800-tallet ble nordre del av bygget ominnredet fra vedbod til felles arbeidsværelse for beboerne, mens den delen som hadde vært fjøs nå ble brenselslager.
Urtehagen ligger i bakhagen og er tilgjengelig med gratis inngang i museets åpningstider.
Hospitalet ble antagelig anlagt på grunnen til Nonneseter kloster på begynnelsen av 1400-tallet. Nærheten mellom klosteret og hospitalet kan tyde på at også lemmene på St. Jørgen kan ha fått planter både til mat og medisinsk bruk, men det er uvisst om og eventuelt når hospitalet kan ha hatt en egen urtehage. Vi vet også lite sikkert om hvilke planter som kan ha vært brukt her, og i hvilken grad man kan ha hatt som mål å gi varig eller helbredende behandling, eller om man mest søkte å lindre symptomer og gi hjelp ved andre vanlige plager.
Urtehagen slik den står i dag ble etablert etter et samarbeid av Det Nyttige Selskab i Bergen og Bergen kommunes fritidsavdeling i 1993, og har de senere årene vært holdt i hevd av en driftig dugnadsgjeng.
Planteutvalget i urtehagen er hovedsakelig basert på legen Daniel Cornelius Danielssen sine beskrivelser av tidligere tiders behandlingsmetoder i boken «Om Spedalskhed” fra 1847. Flere av disse urtene kan ha blitt brukt også i Norge opp gjennom tiden. Noen av plantene er viltvoksende, mens andre har blitt importert og dyrket ved klostrene og senere i apotekerhagene.
Dette lille huset i bakhagen har nok mest sannsynlig vært påbygd flere ganger. Innvendig er hovedrommet innredet som bryggerhus med murt grue/peis og pipe. I tillegg er det satt opp en murt ovn til å fyre under en stor kjele, trolig for vask av klær. Gulvet er belagt med store steinheller. Opprinnelig ble nok dette rommet brukt til både matlaging, klesvask og bading/kroppsvask, før man senere fikk innredet et eget baderom med dusj.
Friskestuen eller helbredsstuen forteller om at St. Jørgens Hospital lenge var oppholdssted for flere enn leprasyke. Bygningen ble oppført i en etasje i 1745, da den daværende hovedbygningen ble for liten til å ta imot alle som ville ha plass på hospitalet. Fra da av ble de såkalte «sunde Lemmer», altså beboere som ikke hadde lepra, innlagt her, mens de med lepra holdt til i hovedbygningen.
Etter at en ny og større hovedbygning ble satt opp i 1754, fikk alle hospitalets beboere plass i denne, man hadde da plass til 32 beboere uten lepra i småsalen. Friskestuen blir da brukt til opphold for syke som var uhelbredelige eller ble avvist eller utskrevet fra andre sykehus i Bergen uten å ha andre steder å gjøre av seg.
En videre økning i antallet leprasyke førte imidlertid til at man ikke tok opp andre beboeren fra ca. 1830. Friskestuen gikk da over til bruk for kvinnelige leprapasienter. En gang i 1870- eller 1880-årene ble bygningen utvidet til to etasjer.
Utover på 1900-tallet gjennomgikk bygningen mange endringer innvendig, og i dag er her fire leiligheter som leies ut som boliger.
Hovedbygningen inneholdt sovekamre for beboerne, felles oppholdsrom, kjøkken, beboelsesrom for ansatte, samt lagerplass på loftet. Bygningen som står her i dag er fra 1754, og er den andre etter den store bybrannen i 1702.
Storsalen var det største av beboelsesrommene ved hospitalet. Opprinnelig var her 40 små sovekamre med plass til 80 beboere. Rommet i midten ble brukt som felles oppholdsrom, og fungerte samtidig både som spiserom og arbeidsstue.
Mange av beboerne som var i stand til det bidro til egen forsørgelse og hospitalets inntekter med å produsere varer for salg. En rekke beskrivelser av hospitalet fra 1700- og 1800-tallet forteller alle om mange ulike håndverk og produkter. Som eksempel på mennenes arbeid nevnes ofte fiskegarn, tresko, fyrstikker og ulike redskaper og bøtter. Kvinnene spant, strikket, vevde og sydde. Varene ble solgt på torget eller rundt i byen, man hadde tillatelse til dette ved kongelig reskript av 1750. Dette var praksis helt fram til 1891.
Mens hospitalet var i drift hadde man koks- eller vedovner til oppvarming, på gamle fotografier kan man se to store ovner i storsalen der pipene ennå står. Lenge må rommet ha vært relativt mørkt, først i 1880-årene fikk man det store overlyset i taket. En periode før man fikk elektrisk lys hadde man gassbelysning.
Bruken av hospitalets kjøkken har variert gjennom tidene. Fra vedtektene i 1617 og 1654 finnes det kostlister der man kan se at beboerne har fått utdelt matvarer og at det har vært et varmt måltid hver dag. I 1617 fikk hver person brød og smør hver 14. dag, samt følgende:
Søndag – Kjød 2 Stykker og Ærter
Mandag – Bergensfisk og Meelsuppe.
Tirsdag – Kjød 1 Stykke og Grynsuppe.
Onsdag – Salt Fisk og Vælling.
Torsdag – Kjød 1 Stykke og Gryn til Suppe.
Fredag – Salt Sild og Meelsuppe.
Lørdag – Fersk Fisk eller Meelsuppe.
Fra 1691 ble det som et sparetiltak innført såkalte kostpenger, der hver enkelt beboer fikk utdelt penger og selv skulle anskaffe og tilberede maten. Melk fra kyrene og donasjoner i form av. f.eks. kjøtt og smør som ble gitt til hospitalet ble også delt ut til de som bodde her.
De mange skapene med nummerering vitner om tidene da hver beboer hadde sin egen husholdning, skapene ble da brukt til oppbevaring av mat og kjørler. Siden det er omtrent like mange skap som det er soverom antar man at de to som vanligvis delte rom delte skap også. Fra 1800-tallet finnes det flere beskrivelser der kjøkkenet omtales som kaotisk og uhygienisk, og det forklares også at de som er sengeliggende eller av andre grunner ikke var i stand til å lage sin egen mat må be andre beboere om hjelp til dette.
I andre halvdel av 1800-tallet bedret hospitalets økonomi seg gradvis, og man fikk flere ansatte. Å tilberede beboernes mat ble da en av tjenestepikenes mange oppgaver.
I småsalen var det 16 soverom med plass til 32 beboere. Lenge var småsalen forbeholdt de såkalte «sunne Lemmene», det vil si personer uten lepra eller andre spesifikke sykdommer som hadde betalt for å bo på institusjonen resten av livet. Dette var ofte eldre og delvis pleietrengende mennesker uten familie som kunne hjelpe dem i det daglige.
Etter en økning i nye tilfeller av lepra i Norge på begynnelsen av 1800-tallet sluttet man gradvis å ta imot andre beboere og St. Jørgen ble et rent leprahospital. Fra ca. 1830 ble småsalen og den såkalte friskestuen brukt av kvinnelige leprapasienter, mens storsalen ble forbeholdt menn. I denne perioden var det en rådende oppfatning at lepra var en arvelig sykdom og man ble derfor opptatt av å holde menn og kvinner adskilt.
Forekomsten av lepra på verdensbasis har sunket betydelig de siste tiårene, særlig siden man fikk mer effektiv medikamentell behandling på 1960-tallet. Likevel er sykdommen fremdeles utbredt i flere land, og mange som blir kurert opplever fortsatt utfordringer med funksjonsnedsettelser og sosialt stigma.
På Verdens Helseorganisasjon (WHO) sine nettsider kan en lese mer om lepra og få mer informasjon om situasjonene i dag.