I 1274 la kong Magnus den sjette Håkonsson fram sin landslov. Mellom 1274 og 1276 ble den vedtatt på alle de fire landsdelstingene, som erstatning for de gamle landskapslovene. Landsloven var gjeldende i over 400 år, til 1687. Selv om vi vet lite om kong Magnus som person, vitner både lovskapningsarbeidet hans og andre kilder om at han må ha hatt en utpreget rettferdighetssans. Han overtok den lovgivende myndigheten fra lagtingene, og skapte et mer konsekvent rettssystem. Landsloven var en milepæl på veien mot en sentralisert statsmakt. På grunn av innsatsen for å forbedre lovene har kong Magnus i ettertid fått tilnavnet Lagabøte. 750-årsjubileet for Landsloven blir feiret over hele Norge. Denne utstillingen er hovedtiltaket i markeringen av Landslovsjubileet i Vestland. Den er resultat av et tett samarbeid mellom Bymuseet i Bergen, Universitetet i Bergen, særlig Universitetsbiblioteket og Universitetsmuseet, og Vestland fylkeskommune. Utstillingen har en tverrfaglig tilnærming til Landsloven og samfunnet den ble skapt for, og har et Bergens- og Vestlandsfokus. Som i Landslovens bestemmelser spenner tematikken fra det store og dramatiske til det nære og hverdagslige. Det er også lagt vekt på å skape en verdig og stemningsfull ramme omkring kong Magnus’ livsverk.
Magnus, med Guds miskunn Norges konge, sønn av kong Håkon, sønnesønn av kong Sverre, sender Guds og sin hilsen til alle Guds og sine venner i Gulatings lovområde.
Prolog er innledningen til Landsloven. Ordet prolog kommer av gresk, og betyr fortale.
Landslovens prolog er direkte i stilen, formulert som et brev eller en tale, noe som antyder at den også var ment å leses høyt. I starten på utstillingen kan en høre prologen
opplest på gammelnorsk, slik den kan ha blitt fremført på lagtingene. Her hilser kong Magnus Håkonsson innledningsvis til folket i de ulike lagtingene, i noen versjoner også til erkebiskopen og navngitte biskoper. Deretter forklarer han bakgrunnen for lovarbeidet,
hvordan lovboken er organisert, og hva de ulike delene i grove trekk handler om. Han forteller hvordan landskapslovene er blitt endret og tilpasset i tråd med et ønske om å forbedre dem. I dette arbeidet har kongen hatt hjelp av «de beste menn», kloke og lovkyndige stormenn, i hans nærmeste krets. Det er en tilsynelatende ydmyk konge som henvender seg til leserne eller tilhørerne. Imidlertid er det ingen tvil om at Landsloven er verket til en sterk konge med stor autoritet. Han har overtatt rollen som lovgiver på bekostning av lagtingene, og gjort lovgivningen til et verktøy i samfunnsbygging og statsstyring.
Hvis noen ikke får retten sin hjemme i bygdene eller hos lagmannen, da skal saksøkeren stevne til lagtinget den han ikke får rett av.
Tingfarebolken, kapittel 10
Tingfarebolken er den første bolken i Landsloven. Den handler først og fremst om regler knyttet til lagtingene, tingene for hele landsdeler, som møttes én gang i året på et fastlagt tingsted. Det gjøres rede for utvelgelse av sendemenn til lagtingene, hvor mange som skulle oppnevnes fra de ulike fylkene, hva de skulle ha i reisepenger, hvordan de skulle oppføre seg på tinget, ritualer og eder, i tillegg til selve den juridiske prosessen. Helt siden vikingtiden hadde Norge vært delt inn i fire rettsområder: Gulating i vest og sør, Frostating i nord, og Eidsivating og Borgarting i øst. Opprinnelig regner en med at lagtingene var allting, som siden ble representasjonsting, der utvalgte menn reiste. Tingfarebolken sier kongens tjenestemenn skulle velge dem de trodde var best skikket.
Lagtingene var den øverste domsinstansen for saker som ikke kunne løses lokalt. Frem til Landsloven hadde lagtingene også en lovgivende funksjon og egne regionale lover – landskapslovene. Alle nye lover måtte vedtas på lagtinget. Nettopp ved å akseptere kong Magnus’ nye lovverk og kongens rett til å forbedre lovene i fremtiden, sa lagtingene fra seg den oppgaven. Fra da av var det kongen og hans riksråd som var landets lovgivere.
Det er opphavet til lovene våre, gulatingsmennenes lover, som er opphavet til alle gode ting, at vi skal ha og holde den kristne tro.
Kristendomsbolken, kapittel 1
Kristendomsbolken understreker verdien av den kristne tro, og rollen kristendommen skal ha i riket. Først skildres troen, deretter tosverdslæren om kongens og biskopens ansvarsområder, altså den verdslige og den kirkelige maktfordelingen. Årsaken til at Kristendomsbolken er nokså kort er at kirken utviklet sin egen kristenrett, som en konsekvens av tosverdslæren. Videre defineres arvefølgen til tronen, fra kongens eldste ektefødte sønn og nedover til det 13. leddet i arverekkefølgen, og det legges føringer for kongevalg dersom det ikke skulle være noe kongsemne innenfor disse. Bolken skildrer deretter hvilke eiendommer og verdier som tilfalt kongens etterfølger, og hva som kunne arves av andre familiemedlemmer. Til sist defineres kongens edsavleggelse og stormennenes lojalitetseder, fra hertug til bonde. Den gir dermed et glimt inn i den konge-ed og de lojalitetserklæringer som må være tenkt gitt, enten når kongsemnet fikk kongsnavn på tinget eller ved kroningene. Fordi Kristendomsbolken går inn på det rettslige fundamentet til riket, forholdet mellom kirkelig og kongelig makt, og mellom kongen og folket, kan den gjerne kalles en «forfatningslov». Kristendomsbolken bygger på den første kristenretten, som ifølge sagaforfatteren Snorre Sturlason skal ha blitt vedtatt på tinget på Moster rundt 250 år tidligere, omkring år tusenogtjuefire. I år feirer vi dermed ikke bare et 750-årsjubileum for Landsloven, men også tusen år for Kristenretten.
Nå går det så ille på grunn av folks synder at en hedensk eller kristen hær ett eller annet sted angriper Norges konges rike…
Landevernsbolken, kapittel 3
Landevernsbolken handler om militær beredskap, mobilisering, hærskip, utrustning og bevæpning. Mye bygger på de eldre landskapslovene, men med Landsloven fikk
man felles regler i hele riket. Det viktigste temaet i Landevernsbolken er leidangen – sjøforsvarsordningen som ifølge sagaforfatteren Snorre Sturlason ble innført av kong Håkon den Gode på midten av 900-tallet. Leidangsordningen delte fylkene inn i skipreider, områder som skulle stille med et visst antall menn og skip. I kong Magnus Lagabøtes testamente fra 1277 er det oppregnet 279 skipreider. Potensielt kunne det mønstres en skipsflåte på over 300 langskip og omkring 30 000 menn, selv om noen så stor leidang aldri ble utkalt. Selv om dette var en imponerende styrke, også i europeisk målestokk, var leidangsstyrken likevel en folkehær, i hovedsak bestående av bønder. De kunne ikke sammenlignes med soldatene i kongens hird eller krigerfølgene som var knyttet til stormenn i makteliten. Leidangen utspilte sin rolle mot slutten av middelalderen i møte med kontinentale skipstyper, leiesoldater og kruttvåpen.
… det er lovene som straffer …
Mannhelgebolken, kapittel 17
Det gammelnorske ordet «mannhelgi» eller «mannhelgr» oversettes gjerne med «menneskets ukrenkelighet». Mannhelgebolken handler nettopp om vern av liv, legeme og ære. Den regner opp personskader, lemlestelser og drap, både overlagt og uaktsomt, voldtekt, utroskap og ærekrenkelser med mer. I tillegg kommer rettsprosedyrene og straffene for å påføre andre slikt. En avgjørende forskjell i forhold til eldre lovverk var at freden undersåttene imellom, i mye større grad enn før, var blitt en sak for kongen. Dette er en av bolkene i Landsloven der vi tydeligst ser kongens inngripen for å endre rettspraksis og -forståelse. I de gamle landskapslovene, som hadde sitt opphav i vikingtidens ættesamfunn, var slektene til både ofre og forbrytere selvfølgelige parter i rettsprosessen. Ætten til overtrederen måtte for eksempel gå sammen om å betale kompensasjon, frendebøter, til en rekke slektninger av den fornærmede. Det var også ættens plikt å hevne krenkelser og urett, noe som kunne føre til blodige og langvarige konflikter. Dette fins det mange eksempler på i de norrøne sagaene. Det kunne like gjerne være den sterkeste parten og ikke rettferdigheten som seiret. Med Landsloven ble forbryteren selv ansvarlig for å gjøre opp for seg, ikke familien og slekten hans. Det var dessuten bare den fornærmede eller de nærmeste pårørende som skulle ha erstatning – i tillegg til kongen, som også skulle kompenseres med bøter for krenkelser, skader og drap på sine undersåtter. Dette sikret også gode inntekter til kronen. Hevn og selvtekt var ikke lenger tillatt. Det var kun kongens dommere som var satt til å dømme og straffe. Loven skulle sikre rettferdighet, ikke bare for den krenkede, men også for den som var anklaget.
Far og mor skal råde for bortgifting av døtrene sine, hvis de lever. Hvis de ikke lever, skal de nærmeste farsfrendene råde for det.
Arvetallet, kapittel 1
Arvetallet beskriver hvordan overføring av arv skulle foregå. Denne delen av Landsloven starter med å regulere døtres ekteskap. Fordi ekteskap var et kristent sakrament, underlagt kirkelig lovgivning, er det kun de økonomiske sidene ved giftemålet som omtales i Arvetallet. Ekteskap ble betraktet som en transaksjon, der en del av formuen, gjennom medgift, ble overført fra en kvinnens slekt til mannen. Derfor hadde slekten et behov for kontroll. Arvetallet sier ikke at foreldrene bestemte hvem datteren skulle gifte seg med, men hvis hun gjorde et valg på tross av foreldrenes ønsker ville hun ikke ha krav på å ta med seg midler inn i ekteskapet, og hun ville også miste kravet på arv. Enker rådde selv for hvem de ville gifte seg med. Hvem som hadde rett på arv er detaljert beskrevet. Arven gikk fra første arv, som var den som ektefødte barn fikk, og helt til trettende arv til og med firmenninger. Kvinners arverett ble styrket gjennom Landsloven, men de fikk fremdeles mindre enn menn: mens en sønn arvet to tredjedeler, arvet en datter en tredjedel.
…hvis en jordeiendom ligger til samme slektsgren i 60 år eller mer, blir den odelsjord for dem som eier den…
Landbrigd, kapittel 2
Denne bolken handler først og fremst om det vi nå kaller odelsretten. Enkelt fortalt er odelsjord en landbrukseiendom som har vært lenge i en families eie, og odelsretten gir arvingene, i prioritert rekkefølge, fortrinnsrett til å overta eiendommen. Når det er odel på den jorden man eier kan den ikke selges fritt. En jordeiendom ble, ifølge Landsloven, odelsjord når den hadde vært eid av samme familie i 60 år, eller gjennom fire påfølgende slektsledd. Land gitt i gave av kongen kunne også bli odelsjord. Ønsket man å selge odelsjorden, skulle den bys fram på fylkestinget slik at de som hadde sterkest rett i slekten/ætten skulle ha førsterett til å kjøpe jorden. Odelsretten stod så sterkt i det norske middelaldersamfunnet at man lovlig kunne utsette innløsningsretten i inntil 60 år hvis man manglet midler til å løse ut jorden. Odelsretten var altså en rettighet man kunne beholde helt til ny odelsrett var oppnådd på eiendommen. Hadde noen med odelsrett vært fraværende da salget ble lyst, hadde man utsatt frist for å kreve sin rett. Som i Arvetallet gav Odelsbolken også økte rettigheter for kvinner til å arve jord i forhold til de tidligere landskapslovene. Landskapslovene gav kun odelsrett til mannlige arvinger. Med Landsloven hadde fortsatt brødrene odelsretten, men det er tydelig at loven la større vekt på slektslinjer enn på kjønn. Landsloven nevner følgende kvinner som hadde odelsrett: datter, sønnedatter, farsøster og brordatter.
Alle hønsehauker og falker, hvor de enn hekker, eier jordeieren.
Landsleiebolken, kapittel 52
Landsleiebolken er den største bolken i Landsloven. I Landslovens tid var Norge først og fremst et jordbrukssamfunn, og det er derfor ikke rart at en stor del av loven dreier seg om regulering av jordbrukseiendom. Landsleiebolken tar utgangspunkt i at flesteparten av jordbrukerne i høymiddelalderen var leilendinger, det vil si at de betalte leie til jordeiere. Bolken kan nesten ses som en håndbok for livet på landet i høymiddelalderen. Her finnes instrukser for hvordan man skal trekke et skip opp på stranden, nøyaktige beskrivelser for hvordan man skal lage en grind i gjerdet, hvordan veier skal gå og hvordan de skal holdes. Som vei regnes også elver. Her er nærmeste gård pliktig å skaffe fergemann etter behov. Loven nevner bøter og straffer for dem som forårsaker skade på annen manns eiendom, inkludert husdyr. Som ellers i loven er det stor forskjell om handlingen som førte til skaden var uaktsom eller ikke. Landsleiebolken gir klare føringer og forpliktelser til å ta seg av de fattige i befolkningen, og fastsetter store bøter for dem som forsømmer denne plikten.
De avtalene som er inngått ved håndslag, og som kan holdes i samsvar med lovene, skal holdes.
Kjøpebolken, kap. 13
Kjøpebolken handler om kjøp og salg av eiendom, varer og tjenester. Her har det åpenbart vært behov for bedre regelverk, for dette er en av bolkene i Landsloven som skiller seg mest fra det som står om samme tema i tidligere landskapslovene. Avtaler skulle bekreftes med håndslag, i vitners nærvær. Når jord, hus og andre store verdier skiftet hender krevdes det brev med vitner og segl. Avtaler om bortgifting av kvinner er inkludert her, kanskje overraskende for oss moderne mennesker, men naturlig den gang fordi dette også handlet om overføring av eiendom og verdier. Kjøpebolken beskriver hvordan man skulle forholde seg til oppgjør, mislighold, gjeld og pant. Den tar også for seg leie og utlån av løsøre, båter, hester og kyr. Videre nevner Kjøpebolken handelsferder og frakt av varer. Selv i et jordbrukssamfunn, som for en stor del var basert på selvforsyning, hadde mange et overskudd å selge, og trengte dessuten å handle til seg det de ikke produserte selv. Varene som nevnes er først og fremst tekstiler, næringsmidler og andre nødvendigheter. Det gjøres rede for standarder for vekt og mål for ulike varer, og om påbudt kontroll og merking av vekter og målebeger. Arkeologiske funn av vektlodd og handelsvarer er vitnesbyrd om handel. Det er tydelig at kjøp og salg var et domene for voksne menn. Umyndige fikk ikke kjøpe noe. Kvinner kunne bare handle for begrensede verdier, avhengig av hvilken stand de tilhørte, og kjøp som overskred dette kunne omgjøres.
Det er forståelig at noen som ikke kan få seg arbeid til livsopphold, stjeler mat, og på den måten berger livet sitt fra sult, da skal han ikke straffes for det tjuveriet.
Tyvebolken, kapittel 1
Den siste bolken i Landsloven er Tyvebolken, som definerer tyveri og beskriver hvordan man stilte tyver til ansvar. Her er prosedyrer for kunngjøring og stevning, forfølgelse og ransakelse, pågripelse, varetekt, rettergang og straff. Hvis for eksempel tyven ble tatt på fersk gjerning, skulle han bringes til kongens ombudsmann med tyvegodset bundet på ryggen. Det legges vekt på at tyvens straff skulle utmåles etter omstendighetene. Den som stjal mat når han sultet, fordi han ikke fikk arbeid til å forsørge seg, skulle slippe straff. Bøter var den vanligste straffen, men den som stjal mye eller ofte risikerte dødsstraff. Det gis flere konkrete eksempel på hva som var regnet som tyveri: Grønnsaks- og fruktslang, melking av andres kuer, tyveri av katt og hund, nasking av kniv og belte, bortføring av hauker, flytting av grensesteiner osv. En person ble beskyldt for tyveri kunne prøve å fri seg fra anklagen ved å sverge ed på sin uskyld. Tyvebolken skildrer på hvilken måte eder skulle sverges, og hvor mange personer som skulle sverge sammen med den anklagede for å forsterke eden. Størrelsen på bøtene og omfanget av forbrytelsen var avgjørende for hvor mange vitner en trengte. Loven skildrer også hvordan personer som svor falskt skulle straffes.
En retterbot fra Eirik Magnusson formynderstyre 2. juli 1280 forteller at:
….lovboka som den vørdelege herre kong Magnus, far vår, fekk i stand, nokre stader ikkje synest å gje så klar orskurd som folk treng, og dessutan finst det fleire omstende i sakene enn ein kan vente at ei så lita bok kan avgjere.
Landslovsmanuskriptene avsluttes ofte med en rekke retterbøter, som kommer i tillegg til den opprinnelige teksten. De norske lovene fra vikingtiden og middelalderen ble stadig endret og utvidet. Kong Magnus VI Håkonsson fikk tilnavnet Lagabøte fordi han forbedret lovene. Store deler av Landsloven var basert på de gamle landskapslovene. Tidligere brukte man to begreper om endringer i eksisterende lov, det såkalte nýmæli, som var nye lovbestemmelser, og retterbøter, som var lovendringer lagt til eksisterende lover. Etter innføringen av Landsloven i 1274 forsvant nýmæli. Retterbøter kom derimot i stort antall. Selv i Landslovens hovedtekst, før den avsluttende epilogen, er det to retterbøter, den ene gitt av kong Magnus selv, den andre av hans far kong Håkon
Håkonsson. Det er til og med skrevet inn to retterbøter av kong Magnus, i Mannhelgen og Odelsbolken. Kong Magnus Håkonssons sønner Eirik (1280-1299) og Håkon (1299-1319), som var konger etter ham, utstedte svært mange retterbøter. Retterbøtene favner vidt i tema, og er knyttet til de fleste bolkene i Landsloven. En viktig gjenganger hos Magnus’ sønner var likevel dragkampen mellom konge og kirke. Håkon V Magnusson var dessuten spesielt opptatt av å hindre korrupsjon og maktmisbruk blant kongens tjenestemenn på alle nivå. Med sin retterbot om tronfølgelov og formynderstyre fra 1302 tok han et oppgjør med vanstyret etter kong Magnus’ død, for i fremtiden å «sleppe unna slik uhøyrd skade som riket fekk medan begge vi brørne var i barndomen». I disse retterbøtene kan man kanskje lese mellom linjene hvorfor Audun Hugleiksson, en av de viktigste opphavsmennene bak Landsloven, til slutt endte i galgen på Nordnes i 1302. Det er ingen sikre kilder til hva som skjedde, men etter at Håkon overtok kronen i 1299 lot han Audun pågripe. Det er grunn til å tro at Audun hadde misbrukt sin makt og autoritet, og derfor ble dømt for landssvik, en forbrytelse det ikke fantes nåde for.
