Utstilling: Oppdagelsen av leprabakterien 150 år

I 1873 identifiserte bergenslegen Gerhard Armauer Hansen leprabasillen. Dette representerte et internasjonalt gjennombrudd, ikke bare for lepraforskningen, men innen medisin generelt.

En banebrytende oppdagelse

Det var en februarkveld i året 1873 på Lungegaardshospitalet på Kalfaret i Bergen. I arbeidsværelset satt den unge legen Gerhard Armauer Hansen foran mikroskopet. Under linsen lå vevsprøver fra en pasient, og nå så han noe ingen før ham hadde sett: «stavformige legemer» som beveget seg. Han hadde observert mycobacterium leprae, smittestoffet som kunne begrunne teorien om at lepra var en smittsom sykdom, og ikke arvelig som tidligere antatt. 

Berømt i verden, men glemt i Bergen?

Oppdagelsen av leprabakterien og Hansens arbeid for å finne tiltak for å begrense sykdommens utbredelse gav ham internasjonal anerkjennelse. Han ble hyllet av mange mens han levde, og fremdeles er han en av de mest kjente nordmenn gjennom tidene. På mange språk er lepra også kjent under navnet Hansens sykdom. Her i Bergen, Hansen hjemby, er en gate og en sykehusbygning kalt opp etter ham, men overraskende få bergensere vet hvem han er. 

En myteomspunnet person

Fortellingen om Hansens liv og hans oppdagelse er forbundet med en rekke myter: Hansen skal ha begynt jobben sin ved et av Bergens leprahospitaler med å direkte motsi sin sjef; en utenlandsk lege skal ha forsøkt å stjele æren for oppdagelsen; et eksperiment på en pasient utløste en voldsom debatt om etikk i samtiden. Hvor godt holder disse historiene opp under granskning? Er sannheten kanskje mer nyansert?

Hverken dyrke eller dømme

Hansen har uten tvil levert Norges viktigste bidrag til medisinsk forskning, men hvordan kunne dette skje her i Bergen, og var dette gjennombruddet bare positivt? Utstillingen vil presentere flere forutsetninger for og utfordringer ved Hansens arbeid, og tematiserer blant annet smittefrykt, isolasjon og etiske dilemmaer. Hansen kan ikke ensidig hylles for sine prestasjoner eller fordømmes for sine valg. Kan hans arbeid bidra til innsikt og refleksjon for oss selv 150 år etter?